En av de mest kjente sørlendingen jeg vet om, skulle i fjor til Lillehammer og spille kort.

Han skulle sitte på med en nesten like berømt regnskapsmann fra byen vår, men bilen gikk ikke før litt ut på dagen. For å slå i hjel noen timer gikk han på stranda for å sole seg. Huden til helten vår er ikke kjent for å tåle mange minutters stråling, men følgende skjedde. En barmfager ung snelle la seg til rett ved siden av og med det utsynet han fikk tildelt da, ble han liggende ALT FOR LENGE..

Javel, klokka nærmet seg middagstid og det var klart for å pakke sammen og dra inn til sentrum. Bilturen til Lillehammer startet fint, men etter hvert fikk huden en mer og mer intens rødfarge. Da de passerte Drammen, brant det både her og både der... 

For å gjøre en lang historie kort. De neste nettene ble det svært lite søvn. Ikke kunne han ligge på magen, ikke kunne han ligge på ryggen, ikke på sida. Det var som om selveste styggemannen hadde tatt bolig i kroppen og hadde tent full fyr. Lillehammer gikk nesten tom for febernedsettende og smertestillende medikamenter..

Etter ei lita uka begynte han å komme til hektene igjen. Det som før hadde vært hud, skrellet nå av i tykke lag. En kunne se sporene etter han der han gikk. Hotellet måtte leie inn ekstra mannskap for å feie opp døde kroppsceller. Hadde helten vært litt mer anatomisk utformet, kunne vi sammenlignet med en hårløs afganske mynde eller en av de dærre kattene som ikke har pels..

Jeg har aldri ledd så mye i mitt liv som sa han oppsummerte formiddagstimene på stranda og det påfølgende smertehælvete: "Det var verdt det!"